Canis Clickercamp – Dag 3

Denne uka har jeg som vanlig kursdeltakere som til sammen dekker det meste av skalaen, og jeg tenkte derfor det kunne være en idé å skrive litt om dette fenomenet.

Hvis du ligger på 8-10 er du særdeles anspent når du går på midtlinja. Kroppen din er alt annet enn avslappet, din sedvanlige humoristiske sans og selvironi glimrer midlertidig med sitt blotte fravær, og hvert eneste lille avvik fra ditt idealbilde for økten (som du har inngravert på netthinnen) føles som en katastrofe. Hvis økten (etter dine idealer) går «bra» føler du intens lettelse etterpå. Hvis økten går «dårlig» er resten av dagen ødelagt. Høres det kjent ut?

Hvis du ligger fra 1-3 er du meget avslappet på midtlinja. Du er i balanse, du er mye mer tilstede (ettersom hodet ditt ikke er okkupert med all verdens katastrofetanker om ting som muligens kanskje kan gå galt). Du smiler og tar ting med letthet. Om hunden gjør en feil eller ting ikke går helt som planlagt, har du fortsatt evnen til å le av det, samtidig som du gjør det som kan gjøres i øyeblikket for å rette opp ting. Jeg bruker av og til å si at man på midtlinja med fordel kan være så avslappet at man kan snakke i mobiltelefonen mens man styrer hunden fram og tilbake over midtlinja. Hvis økten går «bra» er du glad. Hvis økten går «dårlig» er du fortsatt glad (mens du noterer deg bak øret det du kan gjøre annerledes til neste gang).

Hvorfor skriver jeg så om dette? Jo, av en enkel grunn som du kanskje ser med en gang du leser dette spørsmålet: Når tror du at du trener best og tar de beste beslutningene på sparket i hundetreningen?

a) Når du er avslappet, i balanse og generelt ikke tar ting så tungt, eller
>
b) når du er så anspent at det ser ut som om du har en target stick opp der du vet?

Svaret er ganske innlysende. Når vi er anspent og uptight, ser vi mest problemer og lite løsninger. Logikk og problemløsningsevne forsvinner. Og når hver minste lille feil er en potensiell katastrofe, tør vi heller ikke øke kriteriene selv når det er på høy tid.

Når vi husker at hundetrening ikke er så alvorlig i den store sammenhengen, er vi ikke lenger like "avhengige" av at ting går akkurat slik vi hadde tenkt oss. Og fra dette stedet tar vi som regel mye bedre treningsbeslutninger. Vi blir mer responsive i øyeblikket og mer fleksible til å gjøre forandringer på sparket når det trengs. Dette er kanskje spesielt verdifullt i runderingsløypa, ettersom det er såpass mange variabler med i bildet at vi aldri har full kontroll på alt til enhver tid, uansett hvor godt vi har planlagt økten på forhånd.